I begynnelsen møter vi Fru Alving og hennes sønn Osvald, som akkurat har kommet hjem fra Paris der han prøvde å livnære seg som kunstner. Fru Alving har planlagt å starte et barnehjem for pengene hennes døde ektemann etterlot seg. Pastor Manders kommer på besøk for første gang siden Herr Alving døde. Fru Alving minner Manders på den gangen hun kom til han for å forlate ektemannen, og han frarådet henne dette. Hun forteller videre at hele ekteskapet bare har vært en fasade, og at ektemannen egentlig var et svin; han lå rundt med kvinner overalt og drakk alt for mye. Hun avslører også at det var derfor hun valgte å sende sønnen sin bort, hun ønsket ikke at han skulle se hvilket liv faren egentlig levde.
Det viser seg at Osvald har arvet noe etter sin far, nemlig syfilis. Osvald og hushjelpen Regine er forelsket, og hun har lagt planer om at de skal returnere til Paris sammen. Men Osvald har egentlig en skjult agenda der han ønsker at hun skal ta livet av ham med morfin. Fru Alving avslører at Regines far er Herr Alving og at hun og Osvald egentlig er halvsøsken. Da blir Regine rasende og ønsker å forlate sin post som hushjelp. Dermed feiler også Osvalds plan om at Regine skal ta livet av ham med morfin.
Osvald ber nå moren sin om å ta over morfinesken, men Osvald dør naturlig av syfilisen før hun får gitt ham medisinen.
Dette stykket tar opp flere viktige temaer. Et av dem er assistert selvmord/aktiv dødshjelp. Osvald ønsker at moren skal hjelpe han med å forlate denne verden, noe som har vært og fortsatt er et svært omdiskutert tema.
En kan også trekke linjer mellom Osvald og faren hans. Fru Alving sender Osvald bort for å unngå at han skal bli som faren, men ender opp med å bli ganske lik faren likevel. Syfilis er også en sykdom som setter seg i ryggraden, og det er der moralen ligger. Kanskje ligger det noe symbolikk i dette med at Osvalds moral er råtten, akkurat som farens?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar